Per Kristian Nygård (NO)
Words Without Letters
18.10.19-27.10.19
Per Kristian Nygård (f.1979) har en mangesidig praksis som inkluderer romlige installasjoner, skulpturer, grafikk og arkitektur.
Til utstillingen på BLOKK tok Nygård utgangspunkt i et produkt som er vanlig i småskala byggeindustri, Scanblokken (en litt finere variant av Lecablokken). Arbeidet var en undersøkelse av et for Nygård nytt materiale, et ikke-materiale som i arkitekturen sjeldent fremtrer usminket i sin opprinnelige form, som Nygård her undersøkte de skulpturelle kvalitetene til.
“Jeg tenker på det som en skisse til et monument over en tilstand der økonomien er premissleverandør for fantasien” sier Nygård.
Tematisk er Nygårds arbeide en pågående undersøkelse av mulige forståelser av sammenhengen mellom arkitektur (form) og ideologi (ide) og hvordan ideologier manifesterer seg i visuelle og formale utrykk rundt oss og blir et bilde på utopien.
I arbeidet sitt er han interessert i å bryte med det økonomiske språket. Tanken om hvordan de økonomiske metaforene omslutter oss og hvordan vi tenker, handler og definerer handlingsrommet vårt er et gjengående tema.
Nygård er utdannet ved Konsthögskolan i Malmö (2010) og bor og arbeider i Trondheim , der han sammen med 5 andre familier har bygget sitt eget hus i et selvbyggerprosjekt på Svartlamon.
Nygård har tidligere stilt ut på NoPlace i Oslo, Akershus Kunstsenter, RAKE visningsrom i Trondheim, og deltatt på gruppeutstillinger ved Miró-senteret i Barcelona, og Hannover Kunstverein, ARoS, Århus Kunstmuseum og Trondheim Kunstmuseum.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Words Without Letters
18.10.19-27.10.19
Per Kristian Nygård (f.1979) har en mangesidig praksis som inkluderer romlige installasjoner, skulpturer, grafikk og arkitektur.
Til utstillingen på BLOKK tok Nygård utgangspunkt i et produkt som er vanlig i småskala byggeindustri, Scanblokken (en litt finere variant av Lecablokken). Arbeidet var en undersøkelse av et for Nygård nytt materiale, et ikke-materiale som i arkitekturen sjeldent fremtrer usminket i sin opprinnelige form, som Nygård her undersøkte de skulpturelle kvalitetene til.
“Jeg tenker på det som en skisse til et monument over en tilstand der økonomien er premissleverandør for fantasien” sier Nygård.
Tematisk er Nygårds arbeide en pågående undersøkelse av mulige forståelser av sammenhengen mellom arkitektur (form) og ideologi (ide) og hvordan ideologier manifesterer seg i visuelle og formale utrykk rundt oss og blir et bilde på utopien.
I arbeidet sitt er han interessert i å bryte med det økonomiske språket. Tanken om hvordan de økonomiske metaforene omslutter oss og hvordan vi tenker, handler og definerer handlingsrommet vårt er et gjengående tema.
Nygård er utdannet ved Konsthögskolan i Malmö (2010) og bor og arbeider i Trondheim , der han sammen med 5 andre familier har bygget sitt eget hus i et selvbyggerprosjekt på Svartlamon.
Nygård har tidligere stilt ut på NoPlace i Oslo, Akershus Kunstsenter, RAKE visningsrom i Trondheim, og deltatt på gruppeutstillinger ved Miró-senteret i Barcelona, og Hannover Kunstverein, ARoS, Århus Kunstmuseum og Trondheim Kunstmuseum.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Espen Tveit (NO)
Linje 22
14.06.19-23.06.19
Espen Tveit tilhørte kretsen i Forbundet Frie Fotografer som fornyet norsk kunstnerisk fotografi på 70 og 80-tallet. Han var med på Høstutstillingen da fotografene ble invitert til å delta for første gang. Han debuterte i Preus fotomuseum 1980 og har hatt mange utstillinger siden, blant annet alene i Bomuldsfabriken, Fotogalleriet og Galleri K. Han har utgitt sju fotografiske bøker. To av dem ble belønnet med gullmedalje i ”Årets vakreste bøker”. Mest kjent er kanskje Rite (fotball-løkker), Fra siden / Side-lines (småsteders fotballtribuner) og Norwegian Ski-jumps (hoppbakkestillas).
I 2008 begynte Espen Tveit å fotografere fra sine togreiser Mysen–Oslo (Linje 22); til å begynne med bare når toget stod stille, de siste ti år også i fart. Han søkte ”det pene”, men etter hvert ble motivkretsen utvidet og det medførte en ”indre samtale” om hva som gjør et motiv/bilde interessant. Kunne det ”stygge” eller det han kalt ”ikke motiv” og det alminnelige bli interessante bilder?
At han stilte ut på BLOKK er vel et svar på spørsmålet. Av de mange tusen bildene ble det gjort et lite utvalg som ble vist i utstillingen, det småkuperte kulturlandskapet, bondegårder, skog, urbane miljøer, småsteder, perronger med og uten mennesker og selvfølgelig ”jernbanegreiene,” lys, stolper og ledninger, det alminnelige, det ”stygge”, det pene i alle årstider og i all slags vær.
Dette var Tveits første utstilling med fargebilder siden 1982.
En kjærlighetserklæring til selve togreisen.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Linje 22
14.06.19-23.06.19
Espen Tveit tilhørte kretsen i Forbundet Frie Fotografer som fornyet norsk kunstnerisk fotografi på 70 og 80-tallet. Han var med på Høstutstillingen da fotografene ble invitert til å delta for første gang. Han debuterte i Preus fotomuseum 1980 og har hatt mange utstillinger siden, blant annet alene i Bomuldsfabriken, Fotogalleriet og Galleri K. Han har utgitt sju fotografiske bøker. To av dem ble belønnet med gullmedalje i ”Årets vakreste bøker”. Mest kjent er kanskje Rite (fotball-løkker), Fra siden / Side-lines (småsteders fotballtribuner) og Norwegian Ski-jumps (hoppbakkestillas).
I 2008 begynte Espen Tveit å fotografere fra sine togreiser Mysen–Oslo (Linje 22); til å begynne med bare når toget stod stille, de siste ti år også i fart. Han søkte ”det pene”, men etter hvert ble motivkretsen utvidet og det medførte en ”indre samtale” om hva som gjør et motiv/bilde interessant. Kunne det ”stygge” eller det han kalt ”ikke motiv” og det alminnelige bli interessante bilder?
At han stilte ut på BLOKK er vel et svar på spørsmålet. Av de mange tusen bildene ble det gjort et lite utvalg som ble vist i utstillingen, det småkuperte kulturlandskapet, bondegårder, skog, urbane miljøer, småsteder, perronger med og uten mennesker og selvfølgelig ”jernbanegreiene,” lys, stolper og ledninger, det alminnelige, det ”stygge”, det pene i alle årstider og i all slags vær.
Dette var Tveits første utstilling med fargebilder siden 1982.
En kjærlighetserklæring til selve togreisen.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Anja Ulset (NO)
Essensieller
03.05,19-12.05.19
Tegninger 2004-2019
Til denne utstillingen hadde Anja Ulset med et utvalg tegninger fra perioden 2004-2019. Tegningene varierte i utrykk og form, men hadde alle til felles at de på hver sin måte er essensielle i utviklingen av Anja Ulsets kunstnerskap. Utstillingen inneholdt tegninger, skisser, objekter, buttons, kart og foto, alt laget i løpet av en femtenårs periode og viser utviklingen av et interessant og humoristisk kunstnerskap som kjennetegnes av en helt særegen strek/et helt særegent blikk på verden.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Essensieller
03.05,19-12.05.19
Tegninger 2004-2019
Til denne utstillingen hadde Anja Ulset med et utvalg tegninger fra perioden 2004-2019. Tegningene varierte i utrykk og form, men hadde alle til felles at de på hver sin måte er essensielle i utviklingen av Anja Ulsets kunstnerskap. Utstillingen inneholdt tegninger, skisser, objekter, buttons, kart og foto, alt laget i løpet av en femtenårs periode og viser utviklingen av et interessant og humoristisk kunstnerskap som kjennetegnes av en helt særegen strek/et helt særegent blikk på verden.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Ingri Haraldsen (NO)
Awareness
16.11.18-25.11.18
AWARENESS
"Archaeological materials are not mute. They speak their own language."
Marija Gimbutas
"materials are not mute. They speak their own language."
Ma. Gimbutas
"materials are not mute. They speak"
M. Gimbutas
"materials are not mute."
Gimbutas
"materials [...] mute."
G[...]tas
"mute."
G.
"."
.
AWARENESS
Aware-less
Aware mess
Awareness as in self-aware
Self-despair
Selfie-fear
Nightmare of the unaware
Concealed camouflage
Exposed fragment mirage
Revive a shattered attention
Embrace the unscalable
Stall a march against restlessness
Master a defunct language
Overthrow a default setting
Look at a drawing. Glance, focus, squint, stare. Study it from different distances and angles. Find the exact point where it dissolves into the simple carbon dust it is shaped from. Remember that you are the same powder.
#tracesinplaces
#facesintraces
Please do not assume what you see is what you get
Awareness
16.11.18-25.11.18
AWARENESS
"Archaeological materials are not mute. They speak their own language."
Marija Gimbutas
"materials are not mute. They speak their own language."
Ma. Gimbutas
"materials are not mute. They speak"
M. Gimbutas
"materials are not mute."
Gimbutas
"materials [...] mute."
G[...]tas
"mute."
G.
"."
.
AWARENESS
Aware-less
Aware mess
Awareness as in self-aware
Self-despair
Selfie-fear
Nightmare of the unaware
Concealed camouflage
Exposed fragment mirage
Revive a shattered attention
Embrace the unscalable
Stall a march against restlessness
Master a defunct language
Overthrow a default setting
Look at a drawing. Glance, focus, squint, stare. Study it from different distances and angles. Find the exact point where it dissolves into the simple carbon dust it is shaped from. Remember that you are the same powder.
#tracesinplaces
#facesintraces
Please do not assume what you see is what you get
Silje Linge Haaland (NO)
Plen
19.10.18.28.10.18
Silje Linge Haaland viste i sin første separatutstilling i Bergen, en samling arbeider under tittelen Plen. En video/desperasjonsanimasjon Kø (2018) var omdreiningspunktet, der enkeltelementer faller ut av videoskjermen og ut i rommet, i form av stillbildetepper, fargepigmenter eller formkuttede fotografier.
Gjennom et rytmisk redigert videomateriale, sammenblander Linge Haaland visuelt materiale fra ulike kilder; klipp fra åpne og lukka fora på nett, egne landskapsundersøkelser og klipp fra hennes omfattende arkiv av kategoriserte bevegelsesekvenser.
Under arbeidet med bildemanus til Kø, har Linge Haaland studert notatbøkene og danseoppskriftene i Klara Sembs (1884 - 1970) store samling av nedskrevet folkedans, da særlig hennes særegne terminologi, der hun presist beskriver bevegelser ned til den minste skjelving i en lillefinger. Semb viet store deler av sitt liv til å reise rundt i Norden for å samle folkedans og hennes nedtegnelser var avgjørende for dokumentasjonen og utviklingen av folkedans/folkeritualer, men er mindre kjent enn Asbjørnsen/Moe/Aasens innsamlingsreiser.
Linge Haaland prøver å gripe det poetiske og videre det politiske potensialet i en organisering av bilder der desperasjon – i ulike former, er utgangspunkt for utvelgelse. Desperasjonsanimasjon henviser til noe akutt, en metode for håndtering av materialer, men også en henvisning mot den økende tilstedeværelsen av desperasjon i verden.
Lyden i videoen er redigert fra musikk av: Vera Dvale, Psykovarius, Crippled Ships og Christian Dugstad
The exhibition was supported by Billedkunstnernes vederlagsfond and Kulturrådet.
Plen
19.10.18.28.10.18
Silje Linge Haaland viste i sin første separatutstilling i Bergen, en samling arbeider under tittelen Plen. En video/desperasjonsanimasjon Kø (2018) var omdreiningspunktet, der enkeltelementer faller ut av videoskjermen og ut i rommet, i form av stillbildetepper, fargepigmenter eller formkuttede fotografier.
Gjennom et rytmisk redigert videomateriale, sammenblander Linge Haaland visuelt materiale fra ulike kilder; klipp fra åpne og lukka fora på nett, egne landskapsundersøkelser og klipp fra hennes omfattende arkiv av kategoriserte bevegelsesekvenser.
Under arbeidet med bildemanus til Kø, har Linge Haaland studert notatbøkene og danseoppskriftene i Klara Sembs (1884 - 1970) store samling av nedskrevet folkedans, da særlig hennes særegne terminologi, der hun presist beskriver bevegelser ned til den minste skjelving i en lillefinger. Semb viet store deler av sitt liv til å reise rundt i Norden for å samle folkedans og hennes nedtegnelser var avgjørende for dokumentasjonen og utviklingen av folkedans/folkeritualer, men er mindre kjent enn Asbjørnsen/Moe/Aasens innsamlingsreiser.
Linge Haaland prøver å gripe det poetiske og videre det politiske potensialet i en organisering av bilder der desperasjon – i ulike former, er utgangspunkt for utvelgelse. Desperasjonsanimasjon henviser til noe akutt, en metode for håndtering av materialer, men også en henvisning mot den økende tilstedeværelsen av desperasjon i verden.
Lyden i videoen er redigert fra musikk av: Vera Dvale, Psykovarius, Crippled Ships og Christian Dugstad
The exhibition was supported by Billedkunstnernes vederlagsfond and Kulturrådet.
Terje Roalkvam (NO)
11.05.18-04.03.18
Terje Roalkvam er født 1948 på Valen i Sunnhordland.
Han er utdannet ved Statens Håndverks- og kunstindustriskole i Oslo og Kunstakademiet i Warszawa, bor og jobber i Oslo.
Han debuterte på Høstutstillingen i 1975, og har hatt en rekke separatutstillinger, blant annet i Stenersenmuseet i Oslo, Lillehammer kunstmuseum,
Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø, Kunstnerforbundet i Oslo, og har vært tilknyttet Galerie Emilia Suciu, Ettlingen og Konstruktiv Tendens, Stockholm.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
11.05.18-04.03.18
Terje Roalkvam er født 1948 på Valen i Sunnhordland.
Han er utdannet ved Statens Håndverks- og kunstindustriskole i Oslo og Kunstakademiet i Warszawa, bor og jobber i Oslo.
Han debuterte på Høstutstillingen i 1975, og har hatt en rekke separatutstillinger, blant annet i Stenersenmuseet i Oslo, Lillehammer kunstmuseum,
Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø, Kunstnerforbundet i Oslo, og har vært tilknyttet Galerie Emilia Suciu, Ettlingen og Konstruktiv Tendens, Stockholm.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Ingrid Torvund (NO)
I found you under earth, under blood
22.02.18-04.03.18
Siden Ingrid Torvund gikk ut fra Kunstakademiet i 2012 har hun fordypet seg i kunstfilm. Hun har hittil produsert filmene
Magic Blood Machine (2012) og When I go out I bleed magic
(2015). Nå jobber hun med den siste filmen i trilogien I found you under earth, under blood, og det er første del av denne, samt kostymer og tekstile arbeider fra denne filmen som vises.
Ingrid Torvund inspireres av menneskets trang til å skape en mytologi, et system av det kaoset som eksisterer mellom natur og kultur. Filmene hennes svever mellom planlagt fiksjon og
dokumentasjon av performance. I hennes siste film blander hun gammel folketro sammen med estetikk hentet fra science fiction-filmer.
Filmene er innspilt i Kviteseid i Vest-Telemark der hun vokste opp og gir derfor en helt egen form for kjennskap til naturen.
Vest-Telemark er et område i Norge som er kjent for sin rike kulturarv der folkemusikk, treskjæring og muntlig historiefortelling fremdeles holdes høyt i hevd, I de mange kirkene og
stabburene er det flere eksempler på at hedenske og kristne symboler eksisterer side om side.
Drager, engler, kors og demoner, tusser, troll og snakkende dyr er alle tilstede i denne tradisjonen. Denne naturlige sammenblandingen har fascinert henne sterkt i oppveksten. I
filmene hennes kan en spore et ønske om nettopp å forsterke eller karikere disse elementene.
Filmene er laget i samarbeid med Jonas Mailand.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
I found you under earth, under blood
22.02.18-04.03.18
Siden Ingrid Torvund gikk ut fra Kunstakademiet i 2012 har hun fordypet seg i kunstfilm. Hun har hittil produsert filmene
Magic Blood Machine (2012) og When I go out I bleed magic
(2015). Nå jobber hun med den siste filmen i trilogien I found you under earth, under blood, og det er første del av denne, samt kostymer og tekstile arbeider fra denne filmen som vises.
Ingrid Torvund inspireres av menneskets trang til å skape en mytologi, et system av det kaoset som eksisterer mellom natur og kultur. Filmene hennes svever mellom planlagt fiksjon og
dokumentasjon av performance. I hennes siste film blander hun gammel folketro sammen med estetikk hentet fra science fiction-filmer.
Filmene er innspilt i Kviteseid i Vest-Telemark der hun vokste opp og gir derfor en helt egen form for kjennskap til naturen.
Vest-Telemark er et område i Norge som er kjent for sin rike kulturarv der folkemusikk, treskjæring og muntlig historiefortelling fremdeles holdes høyt i hevd, I de mange kirkene og
stabburene er det flere eksempler på at hedenske og kristne symboler eksisterer side om side.
Drager, engler, kors og demoner, tusser, troll og snakkende dyr er alle tilstede i denne tradisjonen. Denne naturlige sammenblandingen har fascinert henne sterkt i oppveksten. I
filmene hennes kan en spore et ønske om nettopp å forsterke eller karikere disse elementene.
Filmene er laget i samarbeid med Jonas Mailand.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Grete Neseblod (NO) & Signe Arnborg Løvaas (NO)
Jeg hadde det Uhell
13.10.17-22.10.17
Grete Neseblod arbeider med tekstil, video og trykk.
Neseblod ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2014 og har siden den gang deltatt på en rekke utstillinger, hatt flere separatutstillinger og mottatt diverse stipender.
“Jeg er opptatt av hvordan man posisjonerer seg i det sosiale rommet; jeg finner relasjoner og mentale strukturer som flyter i hverandre eller som virker motstridende.
Jeg ser dette bevisst fra et kvinne- perspektiv og jeg vil her formidle sider fra mitt eget liv.”
-Grete Neseblod
Signe Arnborg Løvaas arbeider med collage, tegning og video. Hennes kunstneriske interesser er orientert om ensomhet, ondskap og mentale forstyrrelser. Løvaas bruker ofte seg selv om subjekt for sine undersøkelser.
Løvaas ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2014 , hun har deltatt på en rekke utstillinger og mottatt flere stipender.
“Mitt kunstneriske prosjekt omhandler mystikk omkring ondskap og psykiske lidelser hos mennesker; som tvangslidelser og overgrep.
Jeg bruker min egen erfaring og tiltrekning mot spørsmål knyttet til det ubehagelige ved menneskets natur, og trer ofte selv fysisk inn i arbeidene som subjekt for å undersøke private grenser.”
-Signe Arnborg Løvaas
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Jeg hadde det Uhell
13.10.17-22.10.17
Grete Neseblod arbeider med tekstil, video og trykk.
Neseblod ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2014 og har siden den gang deltatt på en rekke utstillinger, hatt flere separatutstillinger og mottatt diverse stipender.
“Jeg er opptatt av hvordan man posisjonerer seg i det sosiale rommet; jeg finner relasjoner og mentale strukturer som flyter i hverandre eller som virker motstridende.
Jeg ser dette bevisst fra et kvinne- perspektiv og jeg vil her formidle sider fra mitt eget liv.”
-Grete Neseblod
Signe Arnborg Løvaas arbeider med collage, tegning og video. Hennes kunstneriske interesser er orientert om ensomhet, ondskap og mentale forstyrrelser. Løvaas bruker ofte seg selv om subjekt for sine undersøkelser.
Løvaas ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2014 , hun har deltatt på en rekke utstillinger og mottatt flere stipender.
“Mitt kunstneriske prosjekt omhandler mystikk omkring ondskap og psykiske lidelser hos mennesker; som tvangslidelser og overgrep.
Jeg bruker min egen erfaring og tiltrekning mot spørsmål knyttet til det ubehagelige ved menneskets natur, og trer ofte selv fysisk inn i arbeidene som subjekt for å undersøke private grenser.”
-Signe Arnborg Løvaas
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Lisa Him-Jensen (NO/SE) & Henni Kitti (FI)
Ligt in the Absence of Light
19.05.17-28.05.17
Light in the Absence of Light is a collaboration between Henni Kitti and Lisa Him-Jensen. It started as a joint meditation on various phenomena: light, darkness, the weight of words and the various shapes in the universe. The project it has evolved into has absorbed the blackness and scattered lights of deep space, while being centred around a handful of small and medium-sized, very earthly objects, which though limited in scale and reach aspire to something beyond themselves.
Henni Kitti is an artist and a writer. She works with drawing, painting, video and installation. Her debut novel Elävän näköiset (Lifelikes, WSOY), was published in 2014. She views her work as a series of evolutions, in which the subjects transform from work to work; the images and shapes get mirrored and reflected, their remnants get transported from one paper to another, from video to text. It can also be the surface of a drawing or a photo itself which changes shape in front of the viewer's eyes through anamorphosis or special viewing techniques. All her recent work is tied together by light and optical phenomena.
Lisa Him-Jensen’s practice is situated between visual art and language. She works in different media, mainly text, drawing, painting, collage and books – the latter both as material and as a mode of expression. In recent work, she has also incorporated printmaking and photography. Her projects oscillate between empirical reality and the place where inner and outer realities merge. Here language serves as the thread that holds it all together. She is interested in man as a part and an antagonist of nature, and as an antagonist of his own nature. In 2016, a selection of her written work was published in Signaler, Cappelen Damm’s yearly anthology for new writers.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Ligt in the Absence of Light
19.05.17-28.05.17
Light in the Absence of Light is a collaboration between Henni Kitti and Lisa Him-Jensen. It started as a joint meditation on various phenomena: light, darkness, the weight of words and the various shapes in the universe. The project it has evolved into has absorbed the blackness and scattered lights of deep space, while being centred around a handful of small and medium-sized, very earthly objects, which though limited in scale and reach aspire to something beyond themselves.
Henni Kitti is an artist and a writer. She works with drawing, painting, video and installation. Her debut novel Elävän näköiset (Lifelikes, WSOY), was published in 2014. She views her work as a series of evolutions, in which the subjects transform from work to work; the images and shapes get mirrored and reflected, their remnants get transported from one paper to another, from video to text. It can also be the surface of a drawing or a photo itself which changes shape in front of the viewer's eyes through anamorphosis or special viewing techniques. All her recent work is tied together by light and optical phenomena.
Lisa Him-Jensen’s practice is situated between visual art and language. She works in different media, mainly text, drawing, painting, collage and books – the latter both as material and as a mode of expression. In recent work, she has also incorporated printmaking and photography. Her projects oscillate between empirical reality and the place where inner and outer realities merge. Here language serves as the thread that holds it all together. She is interested in man as a part and an antagonist of nature, and as an antagonist of his own nature. In 2016, a selection of her written work was published in Signaler, Cappelen Damm’s yearly anthology for new writers.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Marius Moldvær (NO) & Hedvig Biong (NO)
The Ocean Unseen
03.03.17-12.03.17
In the spring of 2008, while Hedvig Biong and Marius Moldvær were still students at the National Academy of Art in Bergen they sent the first pieces of what would seven years later be 700 artworks and make up the project The Ocean Unseen. Each work within The Ocean Unseen is a narrative, and a result of experiences or observations that become parts in an ongoing dialogue. The Ocean Unseen concerns how communication constantly oscillates between intimacy and distance and how the idea of knowing and understanding something in its completeness is a project doomed to fail. The Ocean Unseen also explores how the things that are documented are remembered and stand as important road markers for the future solely because they are documented. Through this exploration and continuous work The Ocean Unseen questions what are, and constitutes the major events and memorable moments, and through this The Ocean Unseen becomes a worldview where the everyday logic and narratives are challenged, shifted and broken.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
The Ocean Unseen
03.03.17-12.03.17
In the spring of 2008, while Hedvig Biong and Marius Moldvær were still students at the National Academy of Art in Bergen they sent the first pieces of what would seven years later be 700 artworks and make up the project The Ocean Unseen. Each work within The Ocean Unseen is a narrative, and a result of experiences or observations that become parts in an ongoing dialogue. The Ocean Unseen concerns how communication constantly oscillates between intimacy and distance and how the idea of knowing and understanding something in its completeness is a project doomed to fail. The Ocean Unseen also explores how the things that are documented are remembered and stand as important road markers for the future solely because they are documented. Through this exploration and continuous work The Ocean Unseen questions what are, and constitutes the major events and memorable moments, and through this The Ocean Unseen becomes a worldview where the everyday logic and narratives are challenged, shifted and broken.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Magnie Finnsdatter Nilsen (NO)
Blekk på papir
09.12.16-18.12.16
”Kaoset råder, sammenhenger tydeliggjør seg, viskes ut og igjen slettes. Alt som står igjen er muligheten for forsoning gjennom aksjon”.
Papiret ligger alltid som grunnmateriale i arbeidene til Magnie Finnsdatter Nilsen. Hun veksler mellom prefabrikkert papir, håndlaget og å arbeide direkte med rå tremasse. Dette begrensede utvalget materialer og redskaper legger rammene for en arbeidsprosess preget av spontane og impulsive reaksjoner innenfor handlingsrommet som er gitt. I søken etter sammenhenger mellom handling og visuelt uttrykk, saumfares papiret med gitt tegneredskap, underkastet materialet og formspråket som har oppstått.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Blekk på papir
09.12.16-18.12.16
”Kaoset råder, sammenhenger tydeliggjør seg, viskes ut og igjen slettes. Alt som står igjen er muligheten for forsoning gjennom aksjon”.
Papiret ligger alltid som grunnmateriale i arbeidene til Magnie Finnsdatter Nilsen. Hun veksler mellom prefabrikkert papir, håndlaget og å arbeide direkte med rå tremasse. Dette begrensede utvalget materialer og redskaper legger rammene for en arbeidsprosess preget av spontane og impulsive reaksjoner innenfor handlingsrommet som er gitt. I søken etter sammenhenger mellom handling og visuelt uttrykk, saumfares papiret med gitt tegneredskap, underkastet materialet og formspråket som har oppstått.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Hannah Rosvoll (NO)
Mineralization/immobilization
23.09.16-02.10.16
Hannah Rosvoll(født 1987 i Oslo) jobber med spørsmål omkring menneskets forhold til naturen. Gjenom fotografier, skulpturer og tekst undersøker og peker hun på de ulike konstruksjonene, forventningene og tilnærmingene vi har til naturen.
Hun er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim og Akademin Valand i Gøteborg og har stilt ut i Oslo, Trondheim, Bergen, Gøteborg og Glasgow. I tillegg til sitt eget virke driver hun et artist residency kalt (S)elsewhere på Nerøygarden, Sel i samarbeid med Erlend Dokken. I sommer har de vært på turne i Gudbrandsdalen med en hjulbrakke bygd om til galleri.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Mineralization/immobilization
23.09.16-02.10.16
Hannah Rosvoll(født 1987 i Oslo) jobber med spørsmål omkring menneskets forhold til naturen. Gjenom fotografier, skulpturer og tekst undersøker og peker hun på de ulike konstruksjonene, forventningene og tilnærmingene vi har til naturen.
Hun er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim og Akademin Valand i Gøteborg og har stilt ut i Oslo, Trondheim, Bergen, Gøteborg og Glasgow. I tillegg til sitt eget virke driver hun et artist residency kalt (S)elsewhere på Nerøygarden, Sel i samarbeid med Erlend Dokken. I sommer har de vært på turne i Gudbrandsdalen med en hjulbrakke bygd om til galleri.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Elastic Offspring (NO)
Back to Life
10.06.16-19.06.16
Elastic Offsprings: An artist duo executing sculptural performative (live) video works. EO works with sculptural narratives in a materialistic spoofy manner, they absorb and release formalistic tension to objects made of shiny latex and other elastic materials. EO interacts with cultural property and intimate spaces such as hotelrooms and offices.
The two characters play in the dark, showing different sides of their common artistic process in an ambivalent fashion. Their actions refelct fear of human interaction. Through the screen, and through the screen only, they situate and present the private room.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Back to Life
10.06.16-19.06.16
Elastic Offsprings: An artist duo executing sculptural performative (live) video works. EO works with sculptural narratives in a materialistic spoofy manner, they absorb and release formalistic tension to objects made of shiny latex and other elastic materials. EO interacts with cultural property and intimate spaces such as hotelrooms and offices.
The two characters play in the dark, showing different sides of their common artistic process in an ambivalent fashion. Their actions refelct fear of human interaction. Through the screen, and through the screen only, they situate and present the private room.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Performance-evening with Eleanor Clare (NO/UK) and Louise Vind Nielsen (DK)
02.04.16
Eleanor Clare:
Din Søte Forening å Smake
Black bats surround you
We’ll come around you
To show you that we care
The message that comes must be delivered by the voice, feeling its way around the room, reaching out to touch the listener.
Eleanor Clare creates performance oriented work with a stress on the theatrical, which is concerned with emotion and affect.
The work is drawn from mythology, literature and folklore using text, music, costume, voice and installation.
As a writer, she is interested in documenting the experience of the artwork, as a means to explore its power to affect, and to discover where this may lead in terms of critical and sociological discourse. Clare received an MA in Fine Art from Central Saint Martin’s in 2011, and is currently based in Bergen.
Louise Vind Nielsen:
Umuligt Instrument
30 min. performance på engelsk, dansk og tysk
Det er umuligt,
det kan ikke lade sig gøre.
Vi er mennesker mod naturen.
…
Vi forlanger det umulige!”
Umuligt Instrument er en one-woman cyborgperformance, der bl.a. er inspireret af Donna Haraway’s “Cyborg Manifesto”.
I et kropsnært dragt af kontaktmikrofoner, kabler og nylonstrømper kan kunsteren producere live elektroniske lyd ved at slå og berøre kroppen.
Den menneskelige krop bliver et levende instrument - Et der er svært at håndtere. Performancen er delt op i en række akter (eks.: “Det er Umuligt”, “Utopia”, "Defining Dog”, “Vi kæmper” og seneste “Jeg har på fornemmelsen, at du er et menneske”).
Louise Vind Nielsen (b. 1984, Denmark) lyd, performance og visual kunstner baseret i Hamburg, Tyskland. Nielsens kunstneriske praksis fokuserer på forbindelsen mellem sprog, lyd, kollektivitet og identitet, og er karakteriseret af kritisk research, sociale, filosofiske og politiske spørgsmål, og en mangfoldig kunstnerisk produktion, der ofte finder sted i samarbejde med internationale kunstnere og aktivister. Nielsen kuraterer lydkunst-projektet Radikal Unsichtbar - Centre for Collective Learning and Radical Listening i Hamburg, 2015-16. Siden 2014 komponerer Nielsen musik og performer i Theater Bremen, Tyskland. Hun stod bag det kollektive radiokunst-projekt The Temporary Radio for Fresh Air and a World With Less Walls i Kunsthal Aarhus, Danmark. Siden 2010 optræder Nielsen som Umuligt Instrument. Louise Vind Nielsen har studeret på HfbK Hochschule für bildende Künste ved Prof. Michaela Melián fra 2011-12 og tog afgang fra Det Jyske Kunstakademi, Aarhus, Danmark 2013.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
02.04.16
Eleanor Clare:
Din Søte Forening å Smake
Black bats surround you
We’ll come around you
To show you that we care
The message that comes must be delivered by the voice, feeling its way around the room, reaching out to touch the listener.
Eleanor Clare creates performance oriented work with a stress on the theatrical, which is concerned with emotion and affect.
The work is drawn from mythology, literature and folklore using text, music, costume, voice and installation.
As a writer, she is interested in documenting the experience of the artwork, as a means to explore its power to affect, and to discover where this may lead in terms of critical and sociological discourse. Clare received an MA in Fine Art from Central Saint Martin’s in 2011, and is currently based in Bergen.
Louise Vind Nielsen:
Umuligt Instrument
30 min. performance på engelsk, dansk og tysk
Det er umuligt,
det kan ikke lade sig gøre.
Vi er mennesker mod naturen.
…
Vi forlanger det umulige!”
Umuligt Instrument er en one-woman cyborgperformance, der bl.a. er inspireret af Donna Haraway’s “Cyborg Manifesto”.
I et kropsnært dragt af kontaktmikrofoner, kabler og nylonstrømper kan kunsteren producere live elektroniske lyd ved at slå og berøre kroppen.
Den menneskelige krop bliver et levende instrument - Et der er svært at håndtere. Performancen er delt op i en række akter (eks.: “Det er Umuligt”, “Utopia”, "Defining Dog”, “Vi kæmper” og seneste “Jeg har på fornemmelsen, at du er et menneske”).
Louise Vind Nielsen (b. 1984, Denmark) lyd, performance og visual kunstner baseret i Hamburg, Tyskland. Nielsens kunstneriske praksis fokuserer på forbindelsen mellem sprog, lyd, kollektivitet og identitet, og er karakteriseret af kritisk research, sociale, filosofiske og politiske spørgsmål, og en mangfoldig kunstnerisk produktion, der ofte finder sted i samarbejde med internationale kunstnere og aktivister. Nielsen kuraterer lydkunst-projektet Radikal Unsichtbar - Centre for Collective Learning and Radical Listening i Hamburg, 2015-16. Siden 2014 komponerer Nielsen musik og performer i Theater Bremen, Tyskland. Hun stod bag det kollektive radiokunst-projekt The Temporary Radio for Fresh Air and a World With Less Walls i Kunsthal Aarhus, Danmark. Siden 2010 optræder Nielsen som Umuligt Instrument. Louise Vind Nielsen har studeret på HfbK Hochschule für bildende Künste ved Prof. Michaela Melián fra 2011-12 og tog afgang fra Det Jyske Kunstakademi, Aarhus, Danmark 2013.
The exhibition was supported by Kulturrådet.
Marko Schiefelbein
Retail Therapy
20.11.15-29.11.15
Marko Schiefelbein is an artist based in Berlin. Over the last years he has been exploring the formal language of the advertising industry and the alienation that it leads to through a series of video works. We get introduced to different characters performing monologues of varying durations, usually while staring directly into the camera. The exhibitions shares its title with the work «Retail Therapy»(2015), a series of reenactments of old Kalvin Klein commersials, where the actors lines are replaced by lines from interviews with former shopoholics. In the work «FREEDOM TO MOVE»(2013), an unnamed character describes the narrative of a commercial as if it was his own experience, and in «I can. You can»(2012) all the lines are taken directly from various advertising campains.
As the characters monologues progress, the slightly uncomfortable undercurrent in the works become more and more evident.
The exhibition was supported by Kulturrådet, NBK, BEK and Institut Für Auslandsbeziehungen
Retail Therapy
20.11.15-29.11.15
Marko Schiefelbein is an artist based in Berlin. Over the last years he has been exploring the formal language of the advertising industry and the alienation that it leads to through a series of video works. We get introduced to different characters performing monologues of varying durations, usually while staring directly into the camera. The exhibitions shares its title with the work «Retail Therapy»(2015), a series of reenactments of old Kalvin Klein commersials, where the actors lines are replaced by lines from interviews with former shopoholics. In the work «FREEDOM TO MOVE»(2013), an unnamed character describes the narrative of a commercial as if it was his own experience, and in «I can. You can»(2012) all the lines are taken directly from various advertising campains.
As the characters monologues progress, the slightly uncomfortable undercurrent in the works become more and more evident.
The exhibition was supported by Kulturrådet, NBK, BEK and Institut Für Auslandsbeziehungen
Espen Justdal
Apokalypse Nånn Ståpp 3
- Et kaotisk, skeivt og shabby epos fra en by der sola aldri skinner
09.10.15-18.10.15
Espen Justdal (f.1969) bor og arbeider i Oslo, og er utdannet ved animasjonslinjen ved Høgskolen i Volda, Nordland Kunst og Filmskole og Kunstakademiet i Tromsø.
Han liker etter eget utsagn «å bygge, installasjon, cool-lage, spray og sjablong, stop-motion animasjon, multi events og meir...». Han er også interessert i selvinitsierte prosjekter, blant annet drift av kulturkiosk og gategallerivogn.
The exhibition was supported by Kulturrådet, Billedkunstnernes Vederlagsfond og BEK.
Apokalypse Nånn Ståpp 3
- Et kaotisk, skeivt og shabby epos fra en by der sola aldri skinner
09.10.15-18.10.15
Espen Justdal (f.1969) bor og arbeider i Oslo, og er utdannet ved animasjonslinjen ved Høgskolen i Volda, Nordland Kunst og Filmskole og Kunstakademiet i Tromsø.
Han liker etter eget utsagn «å bygge, installasjon, cool-lage, spray og sjablong, stop-motion animasjon, multi events og meir...». Han er også interessert i selvinitsierte prosjekter, blant annet drift av kulturkiosk og gategallerivogn.
The exhibition was supported by Kulturrådet, Billedkunstnernes Vederlagsfond og BEK.
Rina Charlott Lindgren (NO)
Nattsyn
01.05.15-10.05.15
Rina Charlott Lindgren arbeider preges av tradisjonelt akademisk håndverk i nitide tegninger, men har også
innslag av det mer eksperimentelle. Ved å kombinere tegning med collage, funne gjenstander
og skulpturelle elementer skaper hun arbeider som ligger i grenselandet mellom tegning, skulptur og installasjon.
Arbeidene hennes har en gotisk resonans og fremstiller gjerne motiver som springer ut fra kunsthistorien, tidlige beskrivelser av nordområdene,
og egne erfaringer.
De besitter ofte en melankolsk, ettertenksom stemning og reflekterer rundt universelle temaer som tid, rom, reiser, naturen og dens sårbarhet.
I utstillingen "Nattsyn" kan man se abstraksjoner over landskaper og rom. Arbeidene springer ut av det figurative, men forenklinger,
abstraksjoner og uttrykk som sklir inn i hverandre, gjør at hovedvekten ligger i samspillet. Hva og hvor man ser blir da opp til den enkelte.
------
Jag ställer mig vid vägkanten. Tar upp en näve grus och låter det falla tillbaka på marken mellan mina fingrar. Hur var det nu? -Det inre är det yttres hem.
Riksvägen sträcker sig lika långt åt båda håll. På varje given punkt längs vägen befinner jag mig exakt halvvägs mellan ändarna. Hur är det möjligt? Det går väl inte an.
Jag begav mig en dag ner i en hule i marken, in i ett system av grottor. Ett tomrum inne i berget. Jag kröp fram med en lommelykt i ena handen medan den andra sökte efter fast sten att hålla tag i. Jag följde den lilla rännilen av vatten som försvann nedåt. Det var enklast så. Bara följ vattnet, så kan ingenting gå galet.
Jag gick så långt jag kunde till dess grottans tak var så lågt att jag inte längre vågade mig vidare. Vackert, fascinerande och skrämmande;
så olikt allt jag kände till som fanns därute. Så kom jag till den punkt då det var dags att vända tillbaka upp igen.
Men när jag vände mig om insåg jag att den lilla bäcken jag hade följt inte var den enda som rann under mark. Det fanns många, som kom från olika retningar och sammanföll med varandra längre ner. Ett stort grenverk av vattenleder, och vilken av dem hade jag följt? Miljarder ton av sten över mitt huvud. Inget ljus förutom det elektriska jag höll i mina händer. Men batterier tar ju slut förr eller senare, och det vackra var inte längre vackert. Och hade jag hängt upp och ned skulle ingenting se annorlunda ut. Stalaktiter och stalagmiter har inte bara namn som man lätt blandar samman, många liknar också varandra till förväxling.
Golv och tak var varandras spegelbilder och i en så främmande värld som den här kan vatten forsa fram längs taket lika gärna som på golvet.
Allt var det samma och ingenting refererade till något jag kände från förr. I ett grottsystem finns inga horisonter, ingen himmel och därför heller inga himmelsretningar.
Det finns ingen gryning att vänta på. Men vägen upp och ut i friheten låg ju där framför mig hela tiden. Det gällde bara att förstå hur den såg ut, sett från andra hållet.
Det finns landskap jag känner mig hemma i, och landskap jag går mig vilse i. Och ibland befinner jag mig i båda samtidigt. Landskapet tar sig in genom pupillerna.
Ögonen registrerar och sänder signaler. Horisonten fortplantar sig genom kroppen, sänder vågor genom muskulaturen som får min hand att röra sig.
Men på pappret är det inte bara det jag ser framför mig som fastnar, alla intryck har passerat genom mänsklig vävnad.
Det sägs att när man tecknar ett porträtt av en annan person, lägger man omedvetet till också sitt eget utseende i anletsdragen.
Sina egna linjer i en annan människas ansikte. Om det stämmer, måste det gälla också teckningarna över landskap. Eller kartorna jag ritar.
Hela kontinenter med sjösystem, bergskedjor, glaciärer och vulkaner. Järnbanesträckningar. Markeringar för sevärdheter och historiska lämningar.
Allt detta sammantaget liknar mig tillslut och jag kan inte rå för det. Och par som lever tillsammans hela sina liv börjar likna varandra mer och mer
ju längre tiden flyter fram. För att de har sett på varandra varje morgon, varje kväll. De har varandras bilder i sina plånböcker.
Och minnesbilder och alla drömmar i huvudet när de blundar.
Jag ser mig runt och jag tar in. Och det jag tar in stannar kvar. Det är inte konstigt att vi präglas av den natur vi vuxit upp i, den är ju en del av oss rent fysiskt.
På samma sätt som skogen avtecknar sig i det enskilda trädets ved. Vi finner speglingar överallt.
Men vad sker när jag går in i helt nya landskap? Sådana som inte finns, for eksempel? Som kommer inifrån och når ut genom kroppens finmotorik,
förstärkt genom pennan. Ju längre penna, desto tydligare och mer dramatisk blir seismografien som framträder över pappret.
Kan det vara så att ju mer abstrakt min bildvärld är, desto tydligare står min egen närvaro fram? Ju mer abstrakt desto ärligare. Jag vet inte.
Men vi talar till oss själva genom det fria bildskapandet, och därmed också till andra, för vi har ju så mycket gemensamt, vi människor. Vare sig vi vill det eller inte.
Markus Lantto 2015
------
Utstillingen er produsert på Nordisk Kunstnersenter, og er støttet av Kulturrådet og Billedkunstnernes Vederlagsfond
Nattsyn
01.05.15-10.05.15
Rina Charlott Lindgren arbeider preges av tradisjonelt akademisk håndverk i nitide tegninger, men har også
innslag av det mer eksperimentelle. Ved å kombinere tegning med collage, funne gjenstander
og skulpturelle elementer skaper hun arbeider som ligger i grenselandet mellom tegning, skulptur og installasjon.
Arbeidene hennes har en gotisk resonans og fremstiller gjerne motiver som springer ut fra kunsthistorien, tidlige beskrivelser av nordområdene,
og egne erfaringer.
De besitter ofte en melankolsk, ettertenksom stemning og reflekterer rundt universelle temaer som tid, rom, reiser, naturen og dens sårbarhet.
I utstillingen "Nattsyn" kan man se abstraksjoner over landskaper og rom. Arbeidene springer ut av det figurative, men forenklinger,
abstraksjoner og uttrykk som sklir inn i hverandre, gjør at hovedvekten ligger i samspillet. Hva og hvor man ser blir da opp til den enkelte.
------
Jag ställer mig vid vägkanten. Tar upp en näve grus och låter det falla tillbaka på marken mellan mina fingrar. Hur var det nu? -Det inre är det yttres hem.
Riksvägen sträcker sig lika långt åt båda håll. På varje given punkt längs vägen befinner jag mig exakt halvvägs mellan ändarna. Hur är det möjligt? Det går väl inte an.
Jag begav mig en dag ner i en hule i marken, in i ett system av grottor. Ett tomrum inne i berget. Jag kröp fram med en lommelykt i ena handen medan den andra sökte efter fast sten att hålla tag i. Jag följde den lilla rännilen av vatten som försvann nedåt. Det var enklast så. Bara följ vattnet, så kan ingenting gå galet.
Jag gick så långt jag kunde till dess grottans tak var så lågt att jag inte längre vågade mig vidare. Vackert, fascinerande och skrämmande;
så olikt allt jag kände till som fanns därute. Så kom jag till den punkt då det var dags att vända tillbaka upp igen.
Men när jag vände mig om insåg jag att den lilla bäcken jag hade följt inte var den enda som rann under mark. Det fanns många, som kom från olika retningar och sammanföll med varandra längre ner. Ett stort grenverk av vattenleder, och vilken av dem hade jag följt? Miljarder ton av sten över mitt huvud. Inget ljus förutom det elektriska jag höll i mina händer. Men batterier tar ju slut förr eller senare, och det vackra var inte längre vackert. Och hade jag hängt upp och ned skulle ingenting se annorlunda ut. Stalaktiter och stalagmiter har inte bara namn som man lätt blandar samman, många liknar också varandra till förväxling.
Golv och tak var varandras spegelbilder och i en så främmande värld som den här kan vatten forsa fram längs taket lika gärna som på golvet.
Allt var det samma och ingenting refererade till något jag kände från förr. I ett grottsystem finns inga horisonter, ingen himmel och därför heller inga himmelsretningar.
Det finns ingen gryning att vänta på. Men vägen upp och ut i friheten låg ju där framför mig hela tiden. Det gällde bara att förstå hur den såg ut, sett från andra hållet.
Det finns landskap jag känner mig hemma i, och landskap jag går mig vilse i. Och ibland befinner jag mig i båda samtidigt. Landskapet tar sig in genom pupillerna.
Ögonen registrerar och sänder signaler. Horisonten fortplantar sig genom kroppen, sänder vågor genom muskulaturen som får min hand att röra sig.
Men på pappret är det inte bara det jag ser framför mig som fastnar, alla intryck har passerat genom mänsklig vävnad.
Det sägs att när man tecknar ett porträtt av en annan person, lägger man omedvetet till också sitt eget utseende i anletsdragen.
Sina egna linjer i en annan människas ansikte. Om det stämmer, måste det gälla också teckningarna över landskap. Eller kartorna jag ritar.
Hela kontinenter med sjösystem, bergskedjor, glaciärer och vulkaner. Järnbanesträckningar. Markeringar för sevärdheter och historiska lämningar.
Allt detta sammantaget liknar mig tillslut och jag kan inte rå för det. Och par som lever tillsammans hela sina liv börjar likna varandra mer och mer
ju längre tiden flyter fram. För att de har sett på varandra varje morgon, varje kväll. De har varandras bilder i sina plånböcker.
Och minnesbilder och alla drömmar i huvudet när de blundar.
Jag ser mig runt och jag tar in. Och det jag tar in stannar kvar. Det är inte konstigt att vi präglas av den natur vi vuxit upp i, den är ju en del av oss rent fysiskt.
På samma sätt som skogen avtecknar sig i det enskilda trädets ved. Vi finner speglingar överallt.
Men vad sker när jag går in i helt nya landskap? Sådana som inte finns, for eksempel? Som kommer inifrån och når ut genom kroppens finmotorik,
förstärkt genom pennan. Ju längre penna, desto tydligare och mer dramatisk blir seismografien som framträder över pappret.
Kan det vara så att ju mer abstrakt min bildvärld är, desto tydligare står min egen närvaro fram? Ju mer abstrakt desto ärligare. Jag vet inte.
Men vi talar till oss själva genom det fria bildskapandet, och därmed också till andra, för vi har ju så mycket gemensamt, vi människor. Vare sig vi vill det eller inte.
Markus Lantto 2015
------
Utstillingen er produsert på Nordisk Kunstnersenter, og er støttet av Kulturrådet og Billedkunstnernes Vederlagsfond
Erlend Grytbakk Wold (NO)
Secondhand Daylight
20.03.15-29.03.15
The pared-back Donald Judd-inspired interiors and the maple-and-concrete palette of the walls create a smart
but homely feel for the patrons patiently awaiting.
As a lamp gets lit, she moves closer.
We sit in silence, knowing this moment to be a point in time that has been had.
-I can’t seem to get a grip of the situation.
Uncertain hands twiddling idly. Grand ideas and grander ideals, the same size as our hands but beyond our grasp.
We both slightly shift positions to keep our asses from going numb from the hard laminated wood bench.
As I study the shapes mirrored in the glass of the window, the reflection from the hood of a passing Tesla hits me.
-If only you could be the same as before.
Looking up where I expect to see your face, all is light.
The exhibition was sponsored by Kulturrådet and Billedkunstnernes Vederlagsfond.
Secondhand Daylight
20.03.15-29.03.15
The pared-back Donald Judd-inspired interiors and the maple-and-concrete palette of the walls create a smart
but homely feel for the patrons patiently awaiting.
As a lamp gets lit, she moves closer.
We sit in silence, knowing this moment to be a point in time that has been had.
-I can’t seem to get a grip of the situation.
Uncertain hands twiddling idly. Grand ideas and grander ideals, the same size as our hands but beyond our grasp.
We both slightly shift positions to keep our asses from going numb from the hard laminated wood bench.
As I study the shapes mirrored in the glass of the window, the reflection from the hood of a passing Tesla hits me.
-If only you could be the same as before.
Looking up where I expect to see your face, all is light.
The exhibition was sponsored by Kulturrådet and Billedkunstnernes Vederlagsfond.
Stine Omar & Max Boss (NO/DE)
Sadness is an Evil Gas Inside of Me
31.10.14-09.11.14
Stine Omar and Max Boss are Berlin based artists creating under the name of Easterjesus Productions in the fields of video art and pop music.
At BLOKK they showed their 2014 serial drama, Sadness is an Evil Gas Inside of Me, surrounded by new works in relation to the Sadness.
Sadness is an Evil Gas Inside of Me premiered in September 2014 in Berlin and since then has been screened at MoMA PS1, NYC and Night Gallery, Los Angeles.
The synchronization of EASTER's work as both musicians and artists, blurs and questions the boundaries between artists' video works and traditional music videos.
"The inherent reflection of the traditional music video as itself and the blending of genres which nourish their visual canvas, make their work an exercise of postmodernism and an aesthetic innovation at the same time. There are traces of an intricate compound of heterogeneous elements in their videos, such as pop symbolism, surrealistic films, American drama series, advertisements, performance or contemporary dance. The human body works simultaneously as vehicle of their music and as a sensual narcissistic and ambiguous way of seduction." David Armengou
The exhibition was supported by BEK and Kulturrådet.
Sadness is an Evil Gas Inside of Me
31.10.14-09.11.14
Stine Omar and Max Boss are Berlin based artists creating under the name of Easterjesus Productions in the fields of video art and pop music.
At BLOKK they showed their 2014 serial drama, Sadness is an Evil Gas Inside of Me, surrounded by new works in relation to the Sadness.
Sadness is an Evil Gas Inside of Me premiered in September 2014 in Berlin and since then has been screened at MoMA PS1, NYC and Night Gallery, Los Angeles.
The synchronization of EASTER's work as both musicians and artists, blurs and questions the boundaries between artists' video works and traditional music videos.
"The inherent reflection of the traditional music video as itself and the blending of genres which nourish their visual canvas, make their work an exercise of postmodernism and an aesthetic innovation at the same time. There are traces of an intricate compound of heterogeneous elements in their videos, such as pop symbolism, surrealistic films, American drama series, advertisements, performance or contemporary dance. The human body works simultaneously as vehicle of their music and as a sensual narcissistic and ambiguous way of seduction." David Armengou
The exhibition was supported by BEK and Kulturrådet.
Pallas Citroen (UK)
The Universal Storage Solution part 1
18.09.14-28.09.14
Pallas Citroen is a British multimedia artist who lives and works in London.
Sculpture and Installation are her main areas of production; however she also works with video and painting, and is currently concerned on the combining of these strands to create a multi-faceted surface.
A predominant theme running through her work is an exploration of the façade, and how the surface can be transposes into a visual language, itself to be explored.
Within this, she is also interested in the relationship between the seduction of the surface and an underlying inherent state of abjection, revealing a duality of meaning as well as the dimension of insecurity within the phenomena of original seduction.
The fold, the drape and the mirror are surface devices she utilises to create layers of image and subterfuge. Mirroring and draping have mythological implications for her that work on a conceptual as well as optical level.
She is currently working on a series of works entitled “The Universal Storage Solution” Each work is to be an examination of how implication of an infinite universe is impossible to understand in any physical sense.
Depending on ones perspective, it can be the size of a pin or too vast to imagine. Part one of this series “The Universal Storage System” is an installation echoing this theme; running along the middle of the gallery we see a long line of chairs in the manner of the child’s party game “Musical Chairs “whereby each chair faces the opposite direction from the one before it. At each end of the line of chairs is a large mirror, thus giving the impression of an infinite game of musical chairs running on forever.
Musical Chairs is a game that can be seen to represent the game of life itself, cruelly it starts with many players and end up with only one, the fastest or the strongest or the most conniving.
Positioned in the corner of the gallery is an old record player and a tiny clay model of Stonehenge, this ancient Druid monument revered and visited by many it has lost its original purpose and become a type of Disneyfied camp for new pagans and tourists alike. In the model we can see the continuation of the equinox forever swirling through time at 33rbm.
The exhibition was sponsored by Kulturrådet.
Arne Revheim (NO)
30.05.14-08.06.14
«Eg har malt eit bilde som eg syns er ok. Det er raudt. Eg gjorde det slik: la på raud med ein stor brei pensel, som ei lavering. Så fluffa eg til med nokre kinesiske kalligrafiske naturaktige linjer. Så la eg på nye laveringer med raudt. Så malte eg inn eit par-tre felt med brunlilla som eg la litt svart kontur på. Så la eg inn to rettvinkla stolper i to ulike grønn-variantar. Så tok eg svart tusj og malte opp nokre rette streker side ved side oppe og midt på bildet. Eg la og ein feit kontur på ein av dei brunlilla formene og lot ein lys grønn bore seg ned i dei svarte strøka - det vart ein fin volum-effekt av dette. Eg la på ein raud som var meir mot det blå, ei form som som var som Langbeins øre. Eg la og på ein svart oval som eg dytta på med ein vinballong. Eg jobba til sist oppå dei brunlilla formene med ein tynn mørk blå - litt cartoonaktige volum oppbygginger. Så snudde eg alt 90 grader mot venstre - frå liggande til stående format og så var fanden ta bildet ferdig.»
The exhibition was sponsored by Kulturrådet.
30.05.14-08.06.14
«Eg har malt eit bilde som eg syns er ok. Det er raudt. Eg gjorde det slik: la på raud med ein stor brei pensel, som ei lavering. Så fluffa eg til med nokre kinesiske kalligrafiske naturaktige linjer. Så la eg på nye laveringer med raudt. Så malte eg inn eit par-tre felt med brunlilla som eg la litt svart kontur på. Så la eg inn to rettvinkla stolper i to ulike grønn-variantar. Så tok eg svart tusj og malte opp nokre rette streker side ved side oppe og midt på bildet. Eg la og ein feit kontur på ein av dei brunlilla formene og lot ein lys grønn bore seg ned i dei svarte strøka - det vart ein fin volum-effekt av dette. Eg la på ein raud som var meir mot det blå, ei form som som var som Langbeins øre. Eg la og på ein svart oval som eg dytta på med ein vinballong. Eg jobba til sist oppå dei brunlilla formene med ein tynn mørk blå - litt cartoonaktige volum oppbygginger. Så snudde eg alt 90 grader mot venstre - frå liggande til stående format og så var fanden ta bildet ferdig.»
The exhibition was sponsored by Kulturrådet.
Mercedes Mühleisen (NO)
Lament of fruitless hen
25.04.14-04.05.14
Mercedes Mühleisen's works, be it sculpture, installation or video, are often presented in three-dimensional tableaus, or stage sets.
A pivotal point in her practice, is the staging of situations that are acted out through their own internal and insisting logics.
Mühleisen has exhibited her works at The Turku Biennial (Turku), Five Thousand Generations of Birds (Fitjar), Kunstschlager (Reykjavik) and
The Armory Show, New York, among others. Besides being an artist she is the co-founder of the artist run gallery Tidens Krav in Oslo.
The exhibition was sponsored by Kulturrådet and Billedkunstnernes Vederlagsfond.
Lament of fruitless hen
25.04.14-04.05.14
Mercedes Mühleisen's works, be it sculpture, installation or video, are often presented in three-dimensional tableaus, or stage sets.
A pivotal point in her practice, is the staging of situations that are acted out through their own internal and insisting logics.
Mühleisen has exhibited her works at The Turku Biennial (Turku), Five Thousand Generations of Birds (Fitjar), Kunstschlager (Reykjavik) and
The Armory Show, New York, among others. Besides being an artist she is the co-founder of the artist run gallery Tidens Krav in Oslo.
The exhibition was sponsored by Kulturrådet and Billedkunstnernes Vederlagsfond.
Unndór Egill Jónsson (ISL)
It begins with an ending
22.11.13-01.12.13
«What at first appears to be harmful becomes a beginning for something else. The new is dependent on the disappearance of the former.
Finality and evolution weave together strong ties. There is something about love in this system that we live in, as it was not done for it;
it should not be there, but it has been demanded. Our ever-changing world is met with conservation and care. Lights blink in the dark.»
The exhibition was sponsored by DNB.
It begins with an ending
22.11.13-01.12.13
«What at first appears to be harmful becomes a beginning for something else. The new is dependent on the disappearance of the former.
Finality and evolution weave together strong ties. There is something about love in this system that we live in, as it was not done for it;
it should not be there, but it has been demanded. Our ever-changing world is met with conservation and care. Lights blink in the dark.»
The exhibition was sponsored by DNB.
Nadine Byrne (SE)
Stories As An Opposite To Despair
06.09.13-15.09.13
In Stories As An Opposite To Despair, mythology is broken down to its bare essentials:
stories that function as an aid to understanding the incomprehensible and sometimes painful.
Trough textile and ceramic sculptures, Byrne showcase an abstract and subtle narrative that is based on personal experiences transformed into mythology.
The exhibition was sponsored by DNB.
Stories As An Opposite To Despair
06.09.13-15.09.13
In Stories As An Opposite To Despair, mythology is broken down to its bare essentials:
stories that function as an aid to understanding the incomprehensible and sometimes painful.
Trough textile and ceramic sculptures, Byrne showcase an abstract and subtle narrative that is based on personal experiences transformed into mythology.
The exhibition was sponsored by DNB.
David Larsson (SE)
Our inability to accurately measure time, space and emotions
03.05.13-12.05.13
David Larsson works with installation, objects and photography.
Most of David Larsson´s works in recent years has revolved around an extensive collection of objects and materials.
At first glance the collection might appear as random but upon closer scrutiny things become more specific,
and you get a feeling that some qualities and materials might be more desirable than others.
Looking at David Larsson´s earlier works, you notice that certain things in the collection comes from previous installations and projects.
Objects reappear again and again in different shapes and formats, and the meaning of a specific work or an object seems to be under constant renegotiation.
The collection was shown in full for the first time during the spring of 2012 with the installations “Points from where the worlds unfolds” and “My Dwelling Place”.
By continuing to work with the same collection of objects over and over again, while at the same time refusing to claim any specific or stable meaning with the particular objects, David Larsson is questioning both the notion of the artwork as an autonomous and stable entity as well as the possibility for any kind of real authenticity in the relationship between the artwork and the artist. The question of who the person behind the collection really is never get a straight answer and instead it becomes the spectators who has to make up their own stories and decide for themselves what they want to believe.
The exhibition “Our inability to accurately measure time, space and emotions” presented at Blokk displays a selection of objects from the collection. Together with paintings, sculptural works and photographs the relationship between the objects and their value are both emphasized and questioned.
The exhibition was sponsored by DNB.
Our inability to accurately measure time, space and emotions
03.05.13-12.05.13
David Larsson works with installation, objects and photography.
Most of David Larsson´s works in recent years has revolved around an extensive collection of objects and materials.
At first glance the collection might appear as random but upon closer scrutiny things become more specific,
and you get a feeling that some qualities and materials might be more desirable than others.
Looking at David Larsson´s earlier works, you notice that certain things in the collection comes from previous installations and projects.
Objects reappear again and again in different shapes and formats, and the meaning of a specific work or an object seems to be under constant renegotiation.
The collection was shown in full for the first time during the spring of 2012 with the installations “Points from where the worlds unfolds” and “My Dwelling Place”.
By continuing to work with the same collection of objects over and over again, while at the same time refusing to claim any specific or stable meaning with the particular objects, David Larsson is questioning both the notion of the artwork as an autonomous and stable entity as well as the possibility for any kind of real authenticity in the relationship between the artwork and the artist. The question of who the person behind the collection really is never get a straight answer and instead it becomes the spectators who has to make up their own stories and decide for themselves what they want to believe.
The exhibition “Our inability to accurately measure time, space and emotions” presented at Blokk displays a selection of objects from the collection. Together with paintings, sculptural works and photographs the relationship between the objects and their value are both emphasized and questioned.
The exhibition was sponsored by DNB.
Kjersti Foyn (NO)
Himmel
22.02.13-03.03.13
Kjersti Foyn works mainly with figurative painting and drawing.
The work for this exhibition stems from a process in which the artist has immersed herself in a spatial exploration of the sky in the painting / drawing,
focusing on the cloud and its massive, yet often elapsed presence.
The theme of her work is oriented around proximity and distance in a spatial and emotional aspect.
To quote the artist:
"Through the work I want to approach something that often becomes a backdrop and distant. The fact that something might be something in itself, in that it is ".
The exhibition was sponsored by DNB.
Himmel
22.02.13-03.03.13
Kjersti Foyn works mainly with figurative painting and drawing.
The work for this exhibition stems from a process in which the artist has immersed herself in a spatial exploration of the sky in the painting / drawing,
focusing on the cloud and its massive, yet often elapsed presence.
The theme of her work is oriented around proximity and distance in a spatial and emotional aspect.
To quote the artist:
"Through the work I want to approach something that often becomes a backdrop and distant. The fact that something might be something in itself, in that it is ".
The exhibition was sponsored by DNB.
